onsdag 10. februar 2010

Steinar søv ikkje..

Men jammen er dei gode å halde i handa. Snu og vende på ein rund stein. Lite kan gå gale då.

Eg kan nok kallast steingalen. I rette forstand. På ei rullesteinstrand på Jæren eller i Spania, vil du vanskeleg få kontakt med meg. Plukke ein stein eller to. Kjenne på dei. Vurdere. Kanskje nett denne er den finaste?

Eigentleg er det ganske naturstridig at eg likar stein så godt. Eg vaks opp på ein gard, der gråsteinen tøyt opp over alt. Me plukka og plukka. Og plukka igjen. Og dette var lenge før det vart snakk om barnearbeid..;-)

Men steinar søv altså ikkje. Ikkje søv ungar som stein heller. Men det er ein annan historie.