![](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh2RJ_pyrp85qeDz9mlKyK_z3fDqHspzGGofY4S9nBKm12pW6s7ENbIqPD-n9ClQoU6dnZOGau84YXoU00uAYtVNGUX35CwsXDLo7I4xNBm9NuhhGajjx-1QzQ0iSCMp4SDlymp-GMUoIoF/s400/IMG_5850+%25282%2529.JPG)
![](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj8LMo60u9RpUTbJVNCPZraaA-BlNRVu5FyCrJDIaHgEsPQI1IGMd7pW_KIssPNVV9HpaeO-we9MaUdseaVIlriuBdIcWrAYM_hz6FPYQQeQosvpJPEZ0z-zJ4g9Oo1wuyaMds8keEn-7Yf/s400/IMG_5855+%25282%2529.JPG)
"Lytt meir til vinden enn til folk", seier
Bjørg. Ho meiner at ein må finne ein stad inne i seg, der ein kan høyre sin egen stemme. Og at det er nødvendig for å kjenne seg sjølv. Reflektere over eige liv, over kva ein ynskjer, kva ein har eller ikkje har.
Eg trur ho har rett. Eg treng vinden. Eller stillheten.
Til å kjenne etter. Til å høyre at hjarta slår. Då er eg.
Eg er glad i vind. Altså verkeleg vind òg. Den er eg oppvaksen med, den er ein venn. Vind som ruskar i håret, vind som lagar verdas beste lyd i tretoppane. Alltid den same gode kjensla. Då er eg heime i mitt hus.
Håpar du får ei helg med vind. Eller stille.